Sitat fra Eystein Eggens
bygdebok Tolga, utgitt i 1968.
Den gamle grenda Hulbækmoen har fått navnet etter Hulbækken eller Hølbækken som har den egenskapen at den graver seg ned under landtorva og danner høler eller kulper under denne.
Ellers blir det i dagligtalen sagt «nord på Hauom», da lendet er flatt med små hauger i mellom.
Hulbækmogardene ligger midt i dette området.
Etter skriftlige kjelder var det ingen fast busetting her før omkring 1700.
Da må det ha vært urskog helt opp til Tallsjøen, men tolgingene sier det går sagn om at garden Østvangen i Vingelen hadde en setervoll i den øvre enden av moen, og sagnet har sikkert noe å fare med.
Østvangen skal fra først av ha vært setervoll under Vingelsåsen, men da garden fikk sin faste busetting i omkring år 1550, måtte den ha egen seter, og den første ble lagt nede i lien ved elva Tolga, der det nå er blitt utlagt en del yngre bruk fra de eldre gardene på Hulbækmoen.
Skogen har sin egen historie. Den lå fra først av i kongens almenning som alle de eldste gardene ryddet og bygde i, men i følge kongeskjøte av 1668, fik brukerne odel på store strekninger, og der i blant Østvangen som da ble tilskjøtet liene fra fjell til fjøre, det vil si fra Vangsåsen og ned til Glåma.
Men da Røros Verk bygde smeltehytte med drivkraft fra Tolgafossen, ble skoglia opp over til Tallsjøen og Letjønnberget okkupert eller tilforhandlet Verket av hytteskriver Anders Rikardsen.
Nærmere om denne handelen kan en lese i det som står skrevet under Tolgensgård.
Dermed begynte også innkroningen av skogen. Det ser ut som om Anders Rikardsen hadde personlig eiendomsrett til den og at han la området Hulbækmoen inn under sin egen eiendom Tolgensgård som arvingene etter ham solgte til Semund Døl og Peder Helgesen m. fl.
Disse lot en del arbeidere ved smeltehytta busette seg på moene, men det fulgte ingen odelsrett med.
Det kan kanskje her ha sin interesse å ta med en rettsak som de første rydningsmennene på Hulbækmoen førte mot eierne av Tolgensgård.
Opplysningene er hentet fra Røros verks justisprotokoll og lyder slik:
«Anno 1732 den 29. marti, ble på Tolgen offentlig bergræt holden af direkteur N. Bredahl med besiddere Fredrik Jensen, Hans Olsen Røros og Jon Andersen Herdal, hvor da Jon Pedersen Døl, Paul Olsen Hulbækmoen, Ole Olsen Sæter, Simen Mortensen, Nils Olsen Hulbækmoen, Nils Svendsen, Steen Svendsen, Anders Jonsen Nordfjord og Thomas Evensen indgaf en skriftlig klage over Semund Døl, datert 8. marti 1732, fordi han har stevnet dennem tvende gange for grundleie til ham som er medeier udi Tolgensgård af deris oprydede plasser, og derfor til i dag lovligen indstevnet Semund Døl for at erstatte dem deris reiser til tings.
Semund Døl mødte for rætten. Citanterne produserede en skyldsætningsforretning af 31. july 1728, hvor det er forklaret at citanterne besidder deris pladser som rydningsmænd og ikke som husmænd.
Semund Døl proponerede at dersom citanterne vil efterfølge deris påstående prætensioner, vil han ingen ræt kiende sig til deris på boende pladser, således at han deraf grundleie ei påstår, men anser dem som rydningsmænd efter den afholdte skyldsætningsforretning, hvilket og Semund Døls medeiere udi Tolgensgård: Peder Helgesen, Knut Jonsen Døl, Jens Jonsen Riise, Rikard Jonsen, Hans Knudsen og John Estensen som for rætten stadfestede, som af rætten fastættes og bekræftes så at de og efterkommerne både af rætten og Tolgensgårds eiere for grundleie agtes aldeles frie og utiltalte.
Så blev af rætten kundgjort at ingen her efter må understå sig til her ved hyttepladsen at nedsætte sig uden at han dertil har Værkets øvrigheds lov og minde.»
I Røros verks arkiv kan en videre finne opplysninger om at de første busitterne her og ellers i Tolga mente seg å ha hogstrett i skogen, men hver gang de praktiserte den, ble de satt under tiltale av direktøren for Røros verk og dømt enten til å levere det hogde tilbake eller å betale bøter tillagt.
I 1737 kom det et klageskrift fra bergmester Henning Irgens om «skovens forhuggelse samt og den vrange indbildning odelsmænd og leilændinger haver eller gjør sig om de skover som ligger nærmest deris gårde, da dog skoven ved særprivilegier er tillagt Værket.»
Skriftet er datert bergamtet i Trondheim 7. februar 1737.
I 1728 holdt sorenskriver Hans Winsnes sammen med 7 lagrettemenn skyldsetting over de 10 plassene på Hulbækmoen som hyttearbeiderne hadde busatt seg på.
Brukerne ble anført for å være: Nils Olsen (Lillenilsgård), enke Anne Jørgensdatter (Flatgård), Nils Svendsen (Helenagarden), Steen Svendsen (Stensplass), Ole Olsen (Hulbækmo), Thomas Evensen (Thomasgård), Jon Pedersen (Døljogård), Ole Paulsen (Paulsolegård), Simen Mortensen (Hulbækdal), Nils Jensen (Ukjent gard).
I jordboka for 1781 er Hulbækmoen anført som bondegods med følgende brukere:
Ole Nilsen (Lillenilsgård), Peder Jørgensen (Flatgård), Svend Nilsens enke Marit (Helenagård), Steen Svendsen (Stensplass), Simen Olsen (Hulbækmoen), Svend Bårdsen (Thomasgård), Anders Simensen (Hulbækdal), Bersvend Pedersen (ukjent gard), Paul Hansen (Døljogård), Morten Simensen (Mortensgård), Svend Pedersen (Lillehaug)
Ved skyldsettingen i 1728 fikk hver av plassene ¼ kalvskinn i skyld. De 10 brukerne erklærte da at de gjerne så skyldsettingen fremmet og at de var villig til å utrede skatt og med utvist skog til nødvendig bruk og med havn til sine husdyr.
Stedet ble kalt for Hulbækmoen.
Om lag alle de første brukerne på Hulbækmoen, var kommet fra ymse dalfører og bygder.
En kan finne dem som hyttearbeidere eller leiekjørere for Røros verk i 1680-åra og fram til 1700.
Da fikk de sitt faste arbeid ved Tolgen Smeltehytte som utlærte smeltere, hammersmeder, kolfuter m. m.
Dessverre er de nesten alle bare nevnt med farsnavnet som Ole Nilsen eller Steen Svendsen.
For enkelte av dem er det angitt hvor de er kommet fra, men alle har nok hatt sitt første arbeidssted ved Kvikne og Røros gruver og hytter.
Samtidig med hyttearbeidet ble plassene ryddet og bygd opp, setrer og slåtter fikk de litt om senn tilforhandlet seg fra Vingelsmarkene.
De fikk sine faste lønninger, og da gardene på Røe i Vingelen hadde nok av utmark i Tallsjøområdet, men sto i beit for kongens mynt, solgte de gjerne setrer og slåtter til tolgingene som også etter hvert kjøpte opp slåtter i nordvest for Vingelen, helt nord til grenselinjen mot Kvikne.
Området Haugan kan avgrenses fra Bakkangrenda og langsmed Tolgaelva til den innerste plassen Løemyra og med overgang vestover liene til den gamle garden Slåbakken og ned til gardene Leren og Stenkloppen.
Ligrenda:
Så snart som de første rydningsmennene på Hulbækmoen hadde begynt med husdyroppdrett, ble det spørsmål om slåtter og beite.
Derfor var det helt naturlig at liene som lå nærmest for, ble beitefelter med kveer eller trøer som feet søkte til om kveldene.
Disse trøene ble inngjerdet, og den gjødsla som falt av kua eller sauen, ga næring til små grasvoller som ble lagt under ljåen etter at brukerne begynte med seterdrift oppe i Tallsjøtraktene.
Derfor ble en del naturlig eng liggende i bakkene fra den første tid.
Røros verk var også eier av skogen oppe i liene, og det måtte vel søkes om hjemmel til fast busetting, men ellers har en ingen sikre opplysninger om hvordan grunnretten ble handhevet.
Det var ikke bare Hulbækmobøndene som ryddet her. Garden Helblad i Røsebygda setret i lia helt fram til 1920-åra, og om de to plassene Leren står det at de hadde sine rydninger fra Aasen, Vangen og Røe i Vingelen, men her ble også grunnretten tillagt Røros verk som kronskog.
Noen fast busetting ble det ikke fra Hulbækmoen før i 1770-åra.
Da ble den første Ligarden påemnet, og etter at Kronskogen kom i tolgingenes eie er det blitt mange nye bruk eller bustader.
Garden Slåbakken er nok den eldste i området. Den ble busatt før skogen fikk sin innkroning i 1704 og hadde sitt eget område utlagt fra Østvangen.