Hodalen

Hodalsnavnet må komme av elva Hola. Det skulle da ha blitt Holdalen, men Rygh føyer til at den første bokstaven L er blitt uttrengt av hensyn til den siste. Dermed skulle det bli Hodalen,

og da Holanavnet er brukt på Holøyen lenger nede, kan det være mulig at elva er det egentlige motivet også her. Alle tre er naturnavn som kan høve like godt, men den eldste folkerørsla må ha foregått omkring de mange sjøene med sine bekker og håer.

Hvem busatte seg først i Hodalen? Det spørsmålet har også hatt flere forklaringer, til dels bygd på gamle sagn.

Ett av dem går ut på at det var to brør fra Jonstuen i Tynset som hette Jon og Peder.

I Tore Aaens bygdebok om Tynset, står det at brukeren i Jonstuen i 1664 hette Jon Ollufsen.

Han var da 62 år gml. og hadde ingen sønner. Ivar Sæter er også inne på det sagnet, og han legger til at Jon og Peder Jonstuen hadde en tredje bror som ble bruker i Vingelsåsen.

Men her kommer sagnet på villstrå. For det første var mannslinjen i Vingelsåsen av langt eldre årganger. Der kan en finne Østen Aas alt nevnt i 1528, og Østennavnet har fulgt med ætten der i minst 450 år.

I 1666 heter brukerne i Aas Ola og Tore. Far deres er nevnt i 1636 og heter Østen Svendsen Aas. Denne hadde også sønnen Jon Østensen som er 25 år gml. i 1666.

En fjerde sønn, Peder Østensen, er ikke nevnt i folkemanntallet for det året, men han kan være bortreist.

I matrikkelen for Vingelsåsen eller det gamle Aas i 1667 står det at «der under ligger et engeslette i Hådalen schyldende et schind».

I 1673 får Jon og Peder Østensønner Aasen rydningsseddel på Vangen i Hodalen.

Det skulle vel da være helt sikkert at den første faste busettingen med både jordbruk og fedrift kom fra de to åsingene.

I Gyldenløves kongeskjøte av 28. august 1668, står det under punkt 7:

«Til Joen Østensen Aasen en platz kaldis Vangen udi forbemeldte Dalsbøygden annex, schyldende too schind»

Til dette har Riksarkivaren i Oslo meddelt at denne Jon Østensen fikk kjøpebrev på denne eiendommen Vangen i Os i 1668, og i jordboka det året står han oppført som eier av de to skinn i Vangen, men med Tollef som bruker. I jordboka for 1668 er Jens Bing på Røros eier av denne garden.

Vangen i Dalsbygda er i matrikkelen før 1723 oppført som nr. 63 mellom Galåen og Langøyen i Os annex. Riksarkivaren sier videre at Jon Østensen leverte garden Vangen samme året som han fikk kjøpebrevet på den, og den før nevnte Tollef var framleis bruker. (Os er nevnt for Dalsbygden annex i kongeskjøtet.)

I Osboka av Thoralf Grue er bare denne Tollef nevnt, men det var altså ikke på Vangen i Hodalen Jon Østensen Aasen fikk det kjøpebrevet, om det enn skulle ligge snublende nær år tru det.

Han må ha kjøpt Vangen i Os og nesten samtidig solgt den igjen til pengemannen Jens Bing som drev med utlån mot pant i garder.

Av bruksretten av de to åsingene har vært et faktum, vitner også markeslåttene Aaslia og Aasengene om – nevninger som har holdt seg i Hodalen fram til vår tid.

Det gamle Vangen der er også gått på folkemunne gjennom alle år.

Hodalen har nok vært under ferdsle lenge før åsingene ryddet seg slåtter der.

Ivar Sæter har gjengitt et sagn som lyder slik: «Langt tilbake i tiden var det en mann fra Tynset som ble uvenner med lensmannen der og drepte han juleaften mens han var i badet. For å unngå straff, rømte så mannen til Hodalen og tok bustad mellom sjøene Drengen og Asmaren. Han hadde en hund med som han kalte Drengen og som han satte til å vakte på om det skulle komme folk etter ham. Et annet sagn sier at det var to menn. Den ene hette Asmar og den andre Stikjil. Derav fikk to av sjøene navna Asmaren og Stikjilen. Navnet på sjøene stemmer med sagnet, men disse helt muntlige historiene er vandresagn som på sin gang fra munn til munn kan være tildiktet en del, og de har neppe noe samband med den historiske ætterørsla i Hodalen. Det var ikke fast busittende folk der under manntallene i 1664 og 1666. Da hadde de sikkert vært medført av presten Hans Lauritzen i Tynset som etter ordre fra statholderen Titus Bulcke skrev ut alle folkemanntall i Tynset pr. gjeld i de åra. En må gå ut i fra at de som budde der da, må ha blitt nevnt både i manntall og matrikkel i 1660-åra. Rydnings- og fiskeretten i Hodalen var vel fra først av et fritt område, men det er mulig presten eller jordherren i Tynset fikk retten til å bruke eller eie de naturherlighetene før åsingene kom der.

Her dukker nemlig også et sagn opp. Det var ei presteenke på Tynset som eide slåtten Aaslia. Hun kom for å sjå om denne herligheten, men fikk uvær på seg og måtte overnatte i Vingelsåsen. Der solgte hun slåtten til mannen der. Dette må ha skjedd før Jon og Peder fikk lovlig utstedt rydningsseddel. Disse to ble bygselmenn under Kronen. I 1685 ble rydningsplassene deres lagt for landskyld med 1 ½ kalvskinn i skyld. Frederik Werdelmans enke, Margrethe Wilders, kjøpte plassene av Kronen den 23. januar 1692 og solgte dem igjen til brukerene Jon og Peder Østensønner. Seinere kan en også sjå at plassene gikk over til pengemenn, men sønnene til Jon og Peder løste dem inn igjen.

Hodalen ligger i et skålformet lende med kletter og høer omkring. Grensen mot nord dannes av det mektige Hummelfjellet. Mot vest skal den gå etter et rådele som ble opprettet ved åstedsforlik av 1808 som går fra Skarvhøen eller N-V på Domhøen – etter en oppmerket linje til Vadet over Kroketbekken ved Storryen. Derfra i rett linje til Bjørsjøoset, derfra også rettlinjet til Vetlkletten. Den følger så fjellkjeden Storkletten-Vanghøene til Letingshøa. Derfra mot Borren, så over Trangdalen (Volgrubba) til Galåvolens sørøstre ende, herfra følger den rådelelinjen mot Hegkåsen m. fl. pr. t. tvers over Galådalen litt sør for Elvengene, følger så Ormbekken til herredsgrensen, som den følger til Hummelfjellet igjen.

Det er Hodølene som eier det vesentligste innenfor disse grensene, men det har vel foregått handler, særlig med tolgingene når det gjelder skogteiger, slåtter og andre herligheter utenom grensene.

Tilløpet for de mange sjøene i Hodalen kommer fra Stortjønna et stykke oppe i lia.

Fra denne går Stortjønnbekken ut i Langtjønna, og fra denne igjen går Sløhåbekken som tar med seg bekker fra Harrtjønnene og munner ut i Sløhåen.

Fra Sløhåen følger så sjøene Nordersjøen, Drengen, Asmaren, Stikjilen og Storsjøen som perler på en snor. De tar opp bekker på begge sider av dalen, Harbekken og Storengåa, begge fra Hummelfjell bl. a.  Storsjøen er den største av sjøene, og den munner ut i Hola elv som gjennom Langsjøen og elva Sømåa er i samband med Isteren, 54 km fra den før nevnte Langtjønna. Den før nevnte Kroketbekken munner ut i Bjøra og danner delvis rådelegrense i nordvest for Hodalen.

Under slike naturforhold med både vilt og fisk i overflod fra gammelt av, og sammen med fedrift, slåtter og seterbruk, kunne hodølene fra den første tid av livnære seg uten å ty til hyttedriften i Tolga. En finner ytterst få av dem oppført i lønningslistene der, men skogliene kom inn under kolbrenningen, og den gamle furuskogen forsvant uten å komme tilbake.

Bjørka tok overhand, og reinsmosen bredte seg fjell til fjøre. Den har også gjennom alle tider avgitt et stort kvantum av foring til buskapene.

De to første bustadene som Jon og Peder Østensønner bygde på, lå i den nedre del av dalen.

I den øvre enden ble sønnene deres rydningsmenn for den seinere grenda Ryalen. De eldste sønnene fortsatte på de to eldste gardene nedenfor.

I den nedre enden ble den første garden i dagligtalen hetende Jostua eller Jogarden etter sin første rydningsmann, Jon Østensen Aas.

I den øvre enden er Jon Pedersen og Knut Jonsen brukere i 1723. Disse to har skog, slåtter og setrer, jordarten er slett og helt uduelig til utsæd, kvern til husbruk, fiske i sjøen Drengen.

Husdyr 6 hester, 30 naut, 23 sauer, 5 geiter, skylder 2 skinn. På Jogarden eller det egentlige Hodalen, hvor også Peder Østensen Aas har garden sin (Brynhildsgarden), finner vi det samme året Esten Pedersen og Esten Jonsen som brukere med skog og seter og høyavling 61 lass.

I sollia, jordarten måtelig og derfor frostlendt, skrives det.

Husdyr 7 hester, 36 naut, 20 sauer. En må storlig forundre seg over det mektige husdyrtallet på disse 4 bruk. Det må ha vært sers dyktige folk som har nyttet ut alle muligheter for å kunne livberge i alt 14 hester og 66 naut. Helt fram til 1803 hadde Ryalen 2 skinn i skyld med 4 brukere, og Hodalsgardene like ens.

Etter folkeminnet og skriftlige opplysninger skal Jogarden og Persgarden eller den seinere Brynhildsgarden ha vært ryddet først, og disse to skulle hatt setrene sine på Ryalen. Det fortelles også at furuskogen sto så tett og diger at den måtte blinkes opp til setrene før det ble veg dit. Det var sønnene til Jon og Peder Østensønner, Knut Jonsen og Jon Pedersen, som bygde på Ryalen i 1680-åra.

De eldste husa der var tømret opp av 12-toms tømmerstokker, hogd nær byggetuftene.

Sammen med kongeskjøte 1692, fulgte alle naturherligheter som grenser inn under Hodalen og Ryalen. Fiskeretten i sjøene kom heller ikke utenom, men fra urgammel tid hadde de eldre bygdene i Tynset prestegjeld fisket i alle sjøer og elver austover mot Femunden, og lenge etter at hodølene ble odelsbønner, fortsatte en del utenbygds folk med å holde den tradisjonen oppe, men der ble det satt stopper. Derom vitner en rettsak fra 1748 med følgende ordlyd:

«Vi underbekreftede Ole Estensen d. eldre, Ole Estensen d. yngre og Peder Pedersen, samtlige opsiddere i Hodalen, Lars Jonsen Røyalen, Nils Jonsen Røyalen og Jon Estensen Hodalsøyen, alle  af Tolgens pr.gjeld, tilstår og herved for alle vitterlig gjør, efter at vi ved hoved- og continuations stevnemål af 23. februar 1747 og 9. april 1748 lovligen til åstads haver ladet indvarsle Embret Nielsen Storeng, Iver Bersvendsen Røstad, Ole Eriksen Utgården, fordi de efter urigtige angivelser haver erhvervet tvende bøxelsedler, den ene af forrige foged afgangne Christian Juell, datert 8. februar 1743, og den anden af nuværende foged  Jens Juell, dattert 31. januar 1746, hvorved de haver villet tilegne sig bøxel på et bemeldte vore påboende gårde Hodalen, Ryalen og Hodalsøyen til- og underliggende fiskevand Hodalssjøene kaldet, samt hestebeidtet på landet omkring sjøene under foregivende ligesom det skulde være kongens almenning. At vi med bemeldte Embret Nielsen Storeng, Iver Bersvendsen Røstad og Ole Eriksen Udgården har ved foreviste adkomster og besiktligheder at Hodalsjøene med omliggende havn er os med odel og eiendom under vores gårde beliggende og tilhørende, udi mindelighet indgået sådant forlig at de for vores på denne sag anvendte bekostninger samt dermed hafte møie og besværligheder til nogen erstatning skal betale os, nemlig Embret Nielsen Storeng 20 rdlr., Iver Bersvendsen Røstad 16 rdlr. og Ole Eriksen Udgården 16 rdlr.

De på samme vores eiendele af fogden til dem udgifne bøxelsedler, skal de aldeles frafalde, så at samme ei på nogen måde skal blive os til fornærmelse eller de derefter være berettigede til det ringeste brug og fiskeri i Hodalssjøene eller de der omrking liggende havne og veidesteder. Så og straks nedrive og borttage de derved for omtrent fem år siden uden vores vilje og tilladelse opbygde boer og huse, lige som de nu i dag og alt declarerer at samme stæder her efter skal være og forblive vores og vore arvingers lovmæssige eiendom, ligesom det af alders tid efter vore i hændehavende skjøder og adkomster været haver.

Vi Embret Nielsen Storeng, Iver Bersvendsen Røstad og Ole Eriksen Udgården af Tønset hovedsogn tilstår dette forlig i alle punkter således som ovenmeldt af os at være indgået med Hodalens, Røyalens og Holøyens opsiddere, og det i overværende af fogeden velædle sr. Jens Juell med hans råd og samtykke, og skal de tvende bøxelsedler af 8. februar 1743 samt af 31. januar 1746 på Hodalssjøene og omliggende hestebedt her efter som døde og magtesløse ansees, hvilke og i sådan henseende nu ved dette forligs slutning bleve fogeden tilbageleverende. Endelig forplikter vi os herved ovenmeldte udlovede pengesummer at betale, nemlig jeg Embret Nielsen Storeng 20 rdlr. Iver Bersvendsen Røstad 16 rdlr. og Ole Eriksen Udgården 16 rdlr., hvilke nu promte betales og erlægges til benevnte Hodalen, Røyalen og Hodalsøyens opsiddere.»

Actum Nebye den 24. juli 1748.

Ole (O.E.S.) Estensen d. eldre. Ole (O.E.S.) Estensen d. yngre.

Lars (L.J.S.) Jonsen Røyalen. Peder (P.P.S.) Pedersen Hodalen.

Nils (N.J.S.) Nielsen Storeng. Jon (J.E.S.) Estensen Hodalsøen.

Embret (E.N.S.) Nielsen Storeng. Iver (I.B.S.) Bersvendsen Røstad.

Ole (O.E.S) Eriksen Udgården.

Av denne rettsak kan en få vite at i 1748 var det 6 brukere i hele Hodalen,

nemlig 4 på Hodalsgardene, Hodalsøyen medreknet, og 2 på Ryalen.

Tilbake til register for Hodalen

Tilbake til TolgaSlekt